Ensjø gård

Lensmann Hiorth og hans kone har satt sitt preg over Malerhaugen i egenskap av den gaten og plassen som er oppkalt etter dem. Selv snart 100 år etter Hiorths død, kalles våningshuset på Malerhaugen gård for Lensmannsgården og huset på nordtunet for Fengselet. Men det er slett ikke bare Hiorth som har satt sitt preg på området. I Malerhaugveien 8 står herskapshuset Nystuen, eller Schibbyegården som den er mest kjent som. Bildet til venstre viser Schibbyegården slik den så ut i 1906.

Jørgen Young

Jørgen Young kjøpte Ensjø gård av Andreas Lumholtz i 1809. Lumholtz eide store deler av området, blant annet Valle gård og store områder på Ensjø og Kampen. Jørgen Young (1784-1837) var kjøpmann og grosserer i Kristiania og eide store områder fra Storgata til Akerselva. I dag kjennes navnet først og fremst for Youngstorget og Youngs gate. Området mellom Storgata, Pløens gate, Møllergata og Hausmannsgate het på 1800-tallet for Youngsløkken. Etter Youngs død ble gården solgt til en annen Kristianiakjøpmann, Iver Kokkin.

Navnet Ensjø

Navnet Ensjø kommer fra Endsø, en gård i Kråkstad i Ski kommune. Gården har opp gjennom tidene hatt mange navn: Einarshaug er nevnt i Oslo byleksikon som et av dem. Langengen var navnet på 1700-tallet, da var ikke gården et selvstendig gårdsbruk.

Bildet nedenfor viser gårdsplassen fra Malerhaugveien (den gang Ensjøveien) i 1896. Innkjøringen til gårdsplassen var gjennom stallbygningen til venstre i bildet. Gårdsplassen var omkranset av stallbygningen, låver, stabbur, seletøyrom, vedboder, hønsehus, kuskebolig og vognskjul.

Lauritz Benedictus Schibbye

Lauritz Benedictus Schibbye (1822-1906) kjøpte Ensjø i 1855 (bildet under etter maleri av Åsta Nörregard 1896)). Han var innflytter fra Danmark og gift med Wilhelmine Anthonette Solner.

L.B. Schibbye var født i Danmark den 21. juli 1822. Det var i byen Tversted på Jylland han vokste opp. Han flyttet til Hurdal i Norge som 19-åring og begynte som lærling på et brenneri der oppe. Han avanserte til brennerimester etter en stund, men fant etter hvert ut at dette ikke var det riktige levebrødet for han. Han flyttet derfor til Oslo og startet en jernvareforretning.

Rundt 1850 gikk han over til teglverksindustrien og forpaktet først Kværner teglverk og deretter Normandsløkken teglverk. I 1855 kjøpte han Ensjø teglverk med tilhørende Ensjø gård.

Bildet under viser L.B. Schibbyes barndomshjem i Tversted på Jylland.

Wilhelmine Antonette Solner

Wilhelmine Antonette Solner (1823-1906) Etter maleri av Åsta Nörregaard 1896 (bildet under). Hun var Kristianiajente, datter av Nicolai Jettum (tok navnet Solner) fra Eidsvold og Anna Christense Arnesen. Hennes mor flyttet inn på Ensjø da hun ble enke og døde der i 1872.

Schibbyes barn

Schibbyes hadde 7 barn:

Det historiske Ensjø og teglverk

Etter istiden gikk strandlinjen for Oslofjorden ved Ensjø. Fra marka og Årvoll rant det forskjellige bekker som ved Hovin samlet seg i Hovinbekken. Denne og Lillebergbekken, som kommer fra Hovindammen, rant ut i fjorden ved Ensjø. Bekkene førte med seg mye leire. Leiren ble blandet med saltvann fra fjorden og ga et meget godt grunnlag for kvikkleire som det lages tegl av.

Ved utgravinger etter leire i 1905 fant arbeiderne en gammel steinøks. Formannen, Larsen, ga den til verkseier Hjalmar Schibbyes sønn Lauritz. Øksen veier 1,4 kg og brukes i dag til brevpresse. Det er spekulert mye hvordan øksen kan ha blitt liggende langt ned i leiredypet. Den forklaringen en har funnet er at øksen var falt ut av en båt, når det var vann over Ensjø, i steinalderen. Øksen er meget forseggjort. Med rette linjer og god symmetri.

Leiren på Ensjø inneholdt mye jern og lite kalk, dette ga tegl den karakteristiske røde fargen. Hvis en ønsket en gulere farge, kunne en blande inn kalk. Derfor kjøpte Schibbye Mjøndalens Kalkfabrikk i Nedre Eiker i 1885. Da kunne han produsere tegl av forskjellig kvalitet og farge. Stortinget og Nationaltheatret er bygget av gul tegl fra Ensjø teglverk.

Pøbelkrigen på Ensjø

I 1870-årene var det nedgangstider i Norge. Med arbeidsledighet, lave lønninger og politisk uro murret det blant arbeidsfolk. På Ensjø teglverk arbeidet det mange mennesker og i 1880 ble det opptøyer på Ensjø gård. Disse er i historien beskrevet som et betydningsfullt arbeideropprør. Så viktig var den at den ble dramatisert og oppført som teaterstykke. Det er i flere sammenhenger beskrevet at det ikke var arbeiderne på Ensjø som var de ansvarlige, men utenforstående som eglet opp til strid. Opptøyene på Ensjø ble kalt for "Pøbelkrigen", sannsynligvis fordi arbeiderne gikk til angrep på Schibbyes private bolig og familie. Schibbyes sønn, Axel Hjalmar, var i teateret da stykket ble satt opp. Han utførte en heltedåd for familien ved at han stoppet rebellene i å komme opp i andre etasje der barna var samlet. Da denne sekvensen ble spilt i stykket, var det en av tilhørerne i salen som reiste seg, pekte og ropte opp mot losjen der Axel Hjalmar satt: "Der sitter han sjøl!".

Slik beskriver avisen Akersposten pøbelkrigen, 21. juli 1906:

"Lauritz Benedictus Schibbye på Ensjø fyller i dag 84 år. Gamle Schibbye er fremdeles en rask og rørlig mann når det unntas at hørselen er nedsatt. Hans navn er på en eiendommelig måte knyttet til Akers historie ved de beryktede Ensjøopptøyer i 1880.

Under nedgangsperioden på slutten av 1870-tallet hersket det på flere steder gjæring i arbeiderbefolkningen. Arbeidsløse vintre hadde forsterket gjæringen, den politiske uro gjorde også sitt til å sette fyr oppunder gemyttene. I 1878 var de store pøbelopptøyer hos Onsum, i 1880 kom Ensjøurolighetene og kort etter Drammensspetaklet. Da en av deltagerne i disse ble skutt og lå igjen på slagmarken med pukkstein i lomma, opphørte lysten på den slags fornøyelser og vårt land har siden vært forskånet for utskeielser av den art.

Schibbye ble uforskyldt gjenstand for spetaklene i 1880. Teglverksarbeiderne streiket og forlangte en lønnsforhøyelse på 1 krone pr 1000 stein. Kravet var ugrunnet, arbeidslønnen hadde i et par år vært uforandret, mens steinprisene var gått ned. Schibbye var formann for teglverkseierne, og han nektet å gå inn på de streikendes krav. Begrunnelsen var at produksjonsomkostningene allerede var så betydelige, at han hovedsakelig fortsatte verkets drift av hensyn til sine arbeidere. Arbeidernes uvilje samlet seg da mot han.

Opptøyene begynte onsdag 19. mai 1880, men de varte ikke så lenge den dagen. Det brøt nemlig ut ildebrann på Kampen som avledet oppmerksomheten. Men torsdag 20. mai kom urostifterne tilbake, og nå gikk det voldsomt for seg. En reporter som innfant seg etter etter ødeleggelsene sier at Schibbyes løkke og nærmeste omgivelser så ut som en voldsom orkan hadde rasert over stedet. Hundehuset var kastet inn i entréen, duehuset var forsvunnet og duene stjålet, gjerdene nedbrutt, haven ødelagt. Blomsterbedene var nedtrampet, kostbare trær knekt, marmorbordene knust, verandaen slått i stykker, nesten alle vinduer knust, gulvene var dekket av glasskår og steiner, møblene kastet rundt omkring. Politi og tropper var varslet i tide, men fogden hadde unnlatt å gi dem ordre. Han mente i sin godmodighet at han selv og opprørsloven nok skulle bringe opprørsmakerne til fornuft. Han forøkte å snakke til dem fra verandaen, men ble besvart med hån og steinkasting. Familien måtte flykte fra værelse til værelse for å unngå å bli rammet av steinene. Tilsutt var det eneste stedet de kunne oppholde seg, en mørk gang uten vinduer i andre etasje. Oppgangen til dette stedet var bevoktet av en av Schibbyes sønner, Hjalmar, som sto øverst i trappen med et ladd gevær. Klar til å motta enhver urostifter som gjorde forsøk på å komme seg dit opp.

Nå innså fogden nødvendigheten av å få sendt ordre til politi og tropper, men hvordan skulle man få sendt ordren av gårde? Huset var omringet på alle kanter, og pøbelen ville øyeblikkelig gripe hver som forsøkte å liste seg ut. En tjenestegutt var imidlertid modig nok til å påta seg å få sendt ordren av gårde. Han listet seg ned blant urostifterne, hvis tøylesløshet han forsøkte å etterligne for ikke å vekke mistanke. Han ble ikke destomindre grepet i kragen og spurt hva han ville. Han ble sin rolle tro og svarte at han kastet stein som de andre. Han slapp løs, hvoretter han litt etter litt trakk seg ut av kampen. Kommet st stykke bort fra huset ble han imidlertid grepet igjen. Denne gangen slapp han ikke unna uten kamp, noe som medførte at hans trøye ble revet av han. Uten trøye, men for øvrig i god behold, ankom han Vålerengen politistasjon, hvis styrke rykket ut og drev pøbelen som forresten var trøtt av den slags anstrengelser på flukt.

Fredag ble det en voldsom kamp mellom pøbelen og militæret. Da artilleristene under kommando av løytnant Wessel stormet mot pøbelen, ble flere artillerister såret. Løytnanten og hans hest ble så overveldet av steinkast at begge styrtet. Hesten reiste seg igjen, men løytnanten ble båret bevisstløs opp til Ensjø gård med et blødende sår i pannen. Løytnant Wessel km seg såpass til krefter at han selv kunne føre sine tropper tilbake klokka 01 om natta. To underoffiserer og elleve mann var kommet til skade og var sengeliggende i lengre tid på grunn av sårene. Hvor mange av urostifterne som var såret vites ikke. Med denne batalje var pøbelens motstand knekket, men i flere dager måtte militæret holde vakt på Ensjø med en såpass stor styrke at Schibbye hadde to bordsetninger for offiserer hver dag. Det tok ikke lang tid før arbeiderne ønsket å ta opp igjen arbeidet på teglverket, på de gamle vilkårene. For mange av dem fikk affæren et ubehagelig rettslig etterspill."

Østre Aker barnehjem

Mange barn hadde rundt århundreskiftet 18-1900 behov for å bo på barnehjem. L.B. Schibbye var med og stiftet et barnehjem i Østre Aker. Han ga 10 000 kroner slik at barnehjemmet skulle kunne drives. Dette fikk han stor takk for av sogneprest Müller i Østre Aker.

Gullbryllup på Ensjø

26. mai 1901 feiret L.B. Schibbye og Wilhelmine Antonette gullbryllup. Den ble storslagent feiret. Her kommer et forslag til hvordan en kan gjennomføre feiringer i ordentlige former:

Musikk skal det selvfølgelig være gjennom hele arrangementet. Da skal ikke noen dukke uventet opp, men det skal skrives program og være planlagt:

Brevet fra Agnes

Brev fra Agnes Wetterstad til Dorothea Winter Schibbye paa Nystuen fortäller lidt om hendelserne paa den aarlige turen til Ems og Wiesbaden. De gamle var dengang 77 respektive 76 aar og Agnes 46 aar. "Kongen" var "Oskar 2" (1829 - 1907). Keiseren var "Wilhelm 2" f. 1859.

"Kjäre Dorothea!

Wiesbaden 30 April - 1899

Idag, söndag, har vi graat, bläsende regnfuldt veir, saa vi ingen trang til at gaa ud, hvorfor vi bedst anvender den til skrivning. Ikke fordi jeg har noget at skrive om, da den ene dag gaar som den anden. Iforgaars var jeg i theatret og saa et skuespil som hedder Geier-Walby. Kejseren, der jo er mangfoldig, har nok havt noget med dets tilbliven siges det, han var ogsaa tilstäde ved dets opförelse forleden dag, forat bedömme isenesättelsen. Vor konge var der ogsaa, saa der i parket og förste logeradvar tilsagt galla, damene udringede. Vi norske holdt os i baggrunden, da vi ikke önskede at pynte os saa svärt. Forresten har holdt os meget i ro, da begge de gamle har v¨ret forkjölet. Mama er nu bedre men papa har en styg hoste, der dog forhaabentlig gaar over uden anden men. Kjedeligt er det jo, da hymöret jo lider under det. Einar er vel nu forhaabentlig kommen afsted, vi har dog intet hört derom, men faar vel kanske brev i aften. Det blir rimligvis ikke lang tid, vi kommer til at blive sammen i Ems, da disse forkjölelser forlänger vort ophold her, da papa ikke bader i disse dager. Her er som vanlig mange norske og endnu flere svenske. Paa mandag, altsaa i morgen ventes gamle Magnusson med frue og sön Einar, men da her er fuldt, og fruen rimligvis vil bo i et finere hotel, kommer vi ikke til at generes noget videre af dem. - Papa venter svärt paa at höre fra Hjalmar om taksten og om han har väret paa Mjöndalen. Bed ham skrive snart, hvis han ikke allerede har gjort det. Du faar väre saa snill at telefonere til de andre og hilse, samt sige at vi har saa lidt at fortälle om, at de ikke maa vente for ofte brev, isär da dere er saa mange. Telefoner ogsaa til Oskar er du snil.

Heldigvis har vi iaar faaet lyse, venlige v¨relser saa det ikke er saa farligt at väre inde, og saa har mama kjøbt en serviet, som hun broderer paa. Mama er nu i meget bedre humör, end hun var den sidste tid hjemme, saa jeg tror hun absolut har godt af turen. Hun spaserer jo nu to gange om dagen, og forleden stod hun en hel time forat se paa keiseren komme. Jeg sagde flere gange, skal vi ikke gaa, du bliver for trät, men hun gav sig ikke, og saa vared synet höyst et minut, da han kjörer som en gal. Men saa fik vi jo se en masse pyntede mennesker, og det er jo en af de fornöielser, man faar tage med. Dronningen har vi kun seet kjöre en gang, men kongen er jo meget ude, tiltrods for han ogsaa har havt en forkjölelse. - Du faar nu hilse barna og Hjalmar samt forresten hele familien. Snip har jo efter Sverres sigende taget fast bopel hos eder igjen, ja nu kommer det vel an paa hvad bedstepapa siger, naar han kommer hjem, om han bliver fornöiet med bytted. _ Hils Sverre fra mig og bed ham skrive snart igjen. _ Abonementsbiljettene har han vel talt om. Det ser ikke ud til, det gamle abonement bliver forbi, för vi kommer tilbage.

Kjärlig hilsen da fra din
AGNES"

Schibbyes segl

Over inngangsdøren på Schibbyegården har det vært inngravert i stein Schibbyes segl. Det viser en S som står på en kasse, der det gravert en fugl. Over S`en en pike som ser ut som hopper tau.

Da Lauritz Benedictus Schibbye døde i 1906, sto det i hans nekrolog: "Der er ingen her i landet som har brent så mange sten som gamle Schibbye. En stor del av Kristiania i byens raske vekst i de siste 50 år er bygget av sten fra hans teglverk".

Axel Hjalmar Schibbye

Axel Hjalmar (1857-1914) var den av barna som tok over teglverket i 1891 og bygget Nystuen i 1898. Nystuen ble påbygget flere ganger i tiden frem til begynnelsen av 1900. Axel Hjalmar Schibbye var gift med Dorothea (1861-1952), opprinnelig fra Arendal. Sammen hadde de 6 barn: Lauritz Benedictus, Emil, Dorthea, Gezina, Aksel Hjalmar og Wilhelmine. Det er Aksel Hjalmars sønnesønn, Tom Axel Hjalmar, vi har fått tilgang på informasjonen til denne siden.

Schibbye førte er stort hus, med mange tjenere i huset: sygepleierske, barnepige, stuepige, og 4 mennesker til å stelle i huset og i kjøkkenet. Nystuen hadde 22 rom som var sentralfyrt og hadde elektrisk lys. I den store ballsalen ble det holdt store selskaper. I kuskehuset (bildet over) bodde herskapskusk Johan Rønning i 1900, med kona Julie og barna Einar og Margit.

Axel Hjalmar og Dorothea Schibbye er begravet på Østre Aker kirkegård på Ulven. Deres staselige støtte er bevart og står på plassen foran hovedinngangen til kirken. Etter Axel Hjalmar Schibbyes død i 1914, ble gårdens grunn overdratt til Ensjø teglverk. Deretter solgt til Levahn Motor Co. i 1919. Bygningene til motorfabrikken Levahn står fremdeles mellom Ensjø T og Gjøvikbanen.

Schibbye bodde på Nystuen til 1939, da ble den solgt. Etter krigen ble huset seksjonert opp i mindre leiligheter.

Aldershjemmet Kveldssol

Hovedbygningen på Ensjø gård ble solgt til Frelsesarmeen i 1931. De startet da aldershjemmet Kveldsol. De bygget langs Malerhaugveien en stor trebygning til bolig for pensjonerte offiserer, Bramwell Booths minne (sønn av William Booth). Denne ble revet i 1996. På 1960-tallet bygget de Ensjøhjemmet og etter en stor innsamlingsaksjon på TV, ble sykehjemmet utvidet og bygget nye omsorgsboliger for eldre. Hele komplekset heter nå Ensjøtunets servicesenter.

Bildet viser Kveldsol aldershjem, eller Ensjøtunet som det heter i dag.

Toppen

Sidene er utviklet av TaurusDesign i Oslo - webdesigneren i ditt nærmiljø, telefon 92 08 20 31