Malerhaugposten nr. 1, februar 2003

Innhold:

Motsetninger, idrett og opptøyer

En av de mest kjente streikene i norsk historie fant sted på Grønvoll i 1889. Da var det fyrstikkarbeiderskene som streiket for bedre arbeidsforhold, bedre boliger og for avskaffelse av mulkten de fikk hvis de kom for sent til arbeid en dag.

Men 1889 var ikke første gangen arbeidere gikk til aksjon mot det de mente var dårlig behandling av arbeidsfolk. I 1880 var det store opptøyer på Ensjø teglverk, noe vi kan lese om i flere aviser.

Den første industrien vi vet om fra området startet på Ensjø gård, det var teglverket som Lauritz Benedictus Schibbye anla da han kjøpte gården i 1855. I 1874 kom fyrstikkfabrikken på Grønvoll. Den moderne industrien ble innledet da Levahn motorfabrikk kjøpte deler av Ensjø gård i 1920. Levahn var sannsynligvis starten av det som etter hvert ble bilbyen Ensjø.

På Malerhaugen kan vi fremdeles fornemme en storhetstid for enkelte mennesker som hadde høye stillinger i bedriftene. Vi kan se Schibbyegården, en gang en herregård for en familie med mange tjenere. Vi kan se Lensmannsgården og gårdene Ensjø og Grønvoll. Vi kan se funksjonærboligene og direktørboligen. Det vi ikke kan se i dag er hvordan vanlige folk bodde. Det er noe vi bare kan lese oss til og se bilder av, de gamle arbeiderboligene på Grønvoll, husmannsplassene Malerhaugstuen, Gladengen og Pynten. Ølstuen var også en husmannsplass som vi kan hente frem fra historien.

Det var med andre ord svært stor forskjell mellom arbeidere, funksjonærer og fabrikkeiere. I idretten var det også polariseringer mellom arbeideridrett og borgerlig idrett.

Arbeiderboligene på Grønvoll har fra gammelt av tilhørt Malerhaugen velområde. Det er to typer av disse arbeiderboligene. De første var den Karoline Kristiansen kjempet for å forbedre i 1889. De andre er et resultat av streiken, nemlig arbeider-boligene som ble bygget fra ca. 1910 og utover i Grenseveien og Grønvoll allé.

Etter hvert som det ble bygget industri, kontorblokker, veier og OBOS bygget på Lilleberg, Valle og Hovin, så er Grønvoll blitt liggende adskilt fra Malerhaugen. Mange av beboerne på Grønvoll er medlemmer i velforeningen, selv om vi kunne tenke oss flere fra området.

Denne utgaven av Malerhaugposten handler om forskjellen mellom de som var rike og de som sørget for at disse bare ble enda rikere, arbeidsfolket. Denne forskjellen gjenspeilet seg i mange deler av samfunnet.

Vi har fått god hjelp av mange til denne avisen, særlig har Synnøve Hagen bidratt. Hun er født og oppvokst i de gamle arbeiderboligene på Grønvoll og arbeidet på limesalen på fyrstikkfabrikken. Hun er av dem som var med og produserte noe som ble kalt Nitedals Reisestikker.

Kåre Pedersen er en annen som har brukt tiden sin til å fortelle oss om Grønvoll. Han spilte fotball på Grønvold Idrettslag og har bidratt med mye stoff om dette idrettslaget. Det er også han som har lånt oss bildet av flagget til GIL og andre bilder fra idrettsmiljøet på Grønvold. Diplomet på forsiden av denne utgaven fikk han da Grønvold Idrettslag ble kretsmester i fotball for Akershus krets i 1932.

Alf Karlsen var den som først satte oss på sporet for å finne ut mer om Grønvoll.

Opp

Oppstand i Østre Aker

Bildet: Disse opptøyene kunne vi lese om i Arbeiderbladet i 1973. Da var det gammelt nytt, men sannsynligvis en historisk fremstilling om hvordan arbeidsfolk hadde det på 1800-tallet. Avisutklippet har vi fått av Oslo bymuseum.

Legg merke til hovedhuset på Ensjø gård, der Frelsesarmeen i dag driver servicesenter for eldre. Når dette huset ble revet for å gi plass til det nye, vet vi ikke. Men det kan være rundt 1875 da Schibbyes sønn Hjalmar bygde Nystuen (Schibbyegården). Frelsesarmeen overtok Ensjø gård i 1931 og startet alderhjemmet Kveldssol.

Bildet: I de eldste bildene vi kan finne ser hovedhuset på Ensjø gård slik ut, vi kan se på bygningen at det er den samme som står der i dag, men utbygget og endret:

Arbeiderbladets oppslag ga en ide om å finne ut mer om denne oppstanden. Internett er da en naturlig første vei å gå. Et lite søkeord på Malerhaugen og dermed fant vi denne artikkelen. Den viser et utdrag fra Sosialistisk Arbeideravis 2. juli 1996:

Norske arbeidere har flere ganger laget opprør og oppstander. Arbeideropptøyene på Galgeberg og Malerhaugen i Oslo i 1878 og 1880 viste at arbeiderklassen i aller høyeste grad var i stand til å ta skjeen i egen hånd.

Opp

Bajonetter mot streikende

Ni hundre teglverksarbeidere ved 14 teglverk gikk ut i streik i mai 1880. De krevde en høyere lønn å leve av, et ønske som ikke var uten støtte blant enkelte arbeidsgivere. Eieren av Ensjø teglverk, Schibbye, ønsket ikke å gi sine arbeidere høyere lønn. Han påsto istedenfor at han ikke drev teglverket for egen del, men for at arbeiderne skulle ha noe å ta seg til.

De streikende arbeiderne truet Schibbye med bank etter dette. Han forsøkte å tale arbeiderne til rette, med god hjelp av fogden, men det nyttet lite mot den skur av stein som alt dette snakket ble møtt med.

Morgenbladet var tilstede gjennom sin "krigskorrespondent" - han kalte seg faktisk det - Henrik Jæger. Han forteller om at Schibbyes hus ble beleiret og at familien til den stolte verkseieren gjemte seg i annen etasje. I trappen mellom første og annen etasje sto sønnen bevæpnet med et skarpladd gevær, slik unngikk Schibbye selv å få bank.

Første etasje ble ramponert og marmorbordene i hagen ble "knust med raffinert omhyggelighet" - det gikk heller ikke så bra med Schibbyes duer.

Fogden leste opprørsloven tre ganger, men ble hele tiden møtt av nye stein. Epåletter og blanke uniformsknapper gjorde ikke særlig inntrykk hos folk på Ensjø den dagen.

Massen ble først spredt når artillerister til hest med sabler og fotsoldater med bajonetter på geværene gikk til angrep på massen. Vi vet ikke hvor mange av våre som ble såret, men 13 soldater og underoffiserer ble skadet i den bataljen som fulgte.

Streiken sluttet kort tid etter, for noen stor streikekasse fantes ikke og heller ingen sterk organisasjon. Noen begynte på arbeid igjen, og dermed ble enheten brukket opp og lønningene forble de samme som før.

Vi har søkt etter hvem som kunne være denne fogden som kan se ut som skulle være en meglingsmann mellom Schibbye og arbeiderne. I leksikon finner en at en fogd er en politi- og oppebørselsmyndighet for større landdistrikter.

Bildet: Hvor var Lensmann H.J. Hiorth?

En fogd var en slags påtalemyndighet i det fogderiet som Aker tilhørte. En lensmann var hans underordnede i politispørsmål.

Under et slikt opprør ville det vært sannsynlig at lensmann Hiorth var tilstede for å bistå fogden. Hiorth og Schibbye var jo også naboer den gang. Hiorth som testamenterte senere 23 mål av sin eiendom til et fond for at vanskeligstilt ungdom skulle få seg utdanning.

Opp

Fyrstikkarbeiderskestreiken

Knapt 10 år etter ovennevnte episode på Ensjø teglverk ble det oppstand igjen. Denne gangen ble det ikke med et endagsopprør. I oktober 1889 rant det over for de kvinnelige arbeiderne på Nitedals Tændstikfabrik:

Fra Nitedal Tændstikfabriks historie:
"Den 3. mai 1874 ble det i direksjonsmøte slått fast at etterspørselen etter Nitedals fyrstikker nå var så stor at man måtte utvide, oppgangstiden hadde nådd også til Nittedal. Utvidelse kunne ikke gjøres i noen større utstrekning på Markerud, det fantes faktisk ikke ledig arbeidskraft mer i dalen, dessuten var frakten av råmaterialer opp til Markerud tungvint. Man sikret seg eiendommen Grønvold ved Etterstad i Østre Aker. Selgere var lensmann Hiorth og propretiær Eielsen, og salget omfattet: - - - af Walle med Grønvold, Fladengen, Aasløkken, Ladeløkken og Kongsløkken". Wetting 1968.

Grønvold gård var ikke stor nok for Nitedals arealbehov og det manglet god adkomstvei fra Strømsveien. Nitedal fikk da kjøpe deler av Malerhaugen gård som grenset opp mot Grønvold. Det var lensmann Hiorth som solgte det jordstykket som han kalte for Fladengen. Dermed kunne Fyrstikkalléen opparbeides. I tillegg fikk fyrstikkfabrikken tilgang til sårt tiltrengt vann fra Helsfyrbekken som gikk langs Strømsveien.

Det ble snart populært å arbeide på Grønvold. Øvede fyrstikkarbeidere søkte seg til fabrikken og det ble behov for boliger til arbeiderne. Det ble bygget en rekke boliger langs Grenseveien som skulle huse arbeiderne. I tillegg kjøpte fyrstikkfabrikken selve bygningene på Grønvoll i 1875 der 82 mennesker fikk sitt bosted, både i uthuset og stabburet.

Det første driftsåret, 1875, arbeidet det 134 personer på fabrikken. Av disse var det 38 barn under 15 år. Fyrstikkfabrikken på Grønvoll ga også en kjærkommen inntekt for 220 mennesker som bodde på Kampen, Galgeberg, Vålerenga og langs Strømsveien. Disse kunne arbeide hjemme med å lime fyrstikkesker. Industrien ga mange mennesker mulighet til en inntekt og det flyttet mange mennesker fra Sverige for å arbeide på Grønvoll. Blant annet bodde det i Strømsveien 111 en familie Nilsson, 12 stykker i alt og alle limte esker.

Fabrikken på Markerud i Nittedal produserte svovelstikker. På Grønvoll ble det produsert fosforstikker. Fordelen med forsforstikker var at de var tilsatt friksjonsmateriale slik at de kunne antenne med et strøk mot skosålen eller noe annet hardt. Ulempen med bruk av fosfor var at dampen lett gikk inn i blodbanen, for eksempel via hull i tennene. Fosfordamp angrep da kjevebenet og gjorde slik at benvevet ble ødelagt, eller nekrose som det het. Denne sykdommen, fosfornekrose, ødela hele ansiktet da hakepartiet, overkjeven og kinnbenene skrumpet inn.

Boligtilbudene til arbeiderne var svært dårlig, trangboddhet og krav om å la nye arbeidere midlertidig bo hos familier i arbeiderboliger. I 1889 ble det innført en bot for arbeidere som kom for sent på jobb. Ikke nok med at de ble trukket i lønn for den tiden de ikke var på jobb, men de ble straffet med bøter som kunne bli så stor at det tilsvarte en hel ukeslønn.

Bildet: Fyrstikkalléen 11, bestyrerbolig for fyrstikkfabrikken.

Flyttet fra Halden ca. 1870 til Fyrstikkalléen. Revet på slutten av 1980-tallet. Noen har fortalt at huset er flyttet til Markerud, men dette er ikke verifisert.

Det var stort sett kvinner som sto over fosfordampen, det var kvinner som måtte sørge for at innlosjerende fikk mat og stell og det var kvinner som fikk bot i form av trekk i lønnen de faktisk hadde arbeidet for. Det var kvinnene som måtte sørge for at huset var i orden, at alle barna fikk frokost og kom seg på skolen, og fikk tilsyn når de var syke. Arbeidsdagen kunne være opptil 12 timer. Det var da ikke mye tid igjen for de arbeidende kvinnene. I oktober i 1889 sa de nok var nok. Arbeidsgiverne var ikke mottakelig for å forstå situasjonen. Dermed ble en av Norges mest betydningsfulle streiker et faktum.

Streiken fikk umiddelbart stor støtte og den 24. november 1889 gikk 10000 mennesker i demonstrasjons-tog. Alle disse og flere til samlet seg på Etterstadsletta etter toget for å appellere til myndighetene om å bedre arbeidsforholdene til de streikende kvinnene

Karoline Kristiansen var en av de som gikk i bresjen for streiken. Hun var født i 1870 og hadde arbeidet både på Markerud og på Grønvoll. Hun forteller fra sin barndom:

"Da jeg var liten skolejente, måtte jeg og fire andre søsken opp tidlig om morgenen - ved sekstida - for å lime fyrstikkesker før vi gikk på skolen. På veien til skolen måtte vi levere sekken med esker, og på hjemveien hadde vi med oss nye sekker med våt spon, som var tung og bære. Så var det lekselesing med en gang, og etterpå måtte vi klistre fyrstikkesker helt til hu mor skulle tenne lampa. Da fikk vi komme ut for å leke en times tid, men da var for det meste sola og dagslyset borte". Wetting 1968

De streikende fyrstikkarbeiderskene fikk stor støtte og det kom inn 14 000 kroner i streikekassa. Det nærmet seg jul og de mannlige arbeiderene fikk varsel om mulige permitteringer på grunn av kvinnenes fravær. Da valgte kvinnene å gå tilbake til arbeidet. Dette begrunnet de med at de ikke ville gjøre den forestående julehøytid verre for mennene enn den i alminnelighet var for arbeiderne.

Men streiken var ikke forgjeves. Fyrstikkarbeiderskene fikk tilsagn om høyere lønn og mulktsystemet skulle endres. De ble også forespeilet bedre boliger, noe det tok flere år å oppføre, arbeiderboligene på Grønvoll. Den største gevinsten som kom ut av streiken var bevisstgjøringen blant kvinner som arbeidskraft og nødvendigheten av å organisere seg i fagforening.

Barnearbeid var vanlig i industrien på slutten av 1800-tallet. Av 510 arbeidere på Grønvoll i 1890 var 55 mellom 12 og 14 år. 16 var under 12 år.

Opp

Arbeidere og borgelige i idretten

Det å lete etter historie om idrettsaktiviteten har ikke vært enkelt. Det som har vært mest tydelig på at tidene stadig er i endring, har vært fokuseringen på om idrettslaget tilhørte arbeiderbevegelsen eller om det var et borgerlig lag. En arbeideridrettsmann snakket ikke med en fra borgerlig, langt mindre konkurrerte de mot hverandre. Eller motsatt. Tiden er mellomkrigstiden. I vår del av Østre Aker var det tre større idrettslag. Bjart som var borgerlig, Freidig og Grønvold som var arbeideridrett. En av årsakene til denne situasjonen var at idrettskretsene som satte opp terminlister og konkurranser også var delt i arbeidernes og borgerliges idrettsforbund. Aker kommune tilhørte Akershus krets inntil kommunesammenslåingen i 1948.

Bildet: Gymnastikk- og Turnforeningen Bjart

Gymnastikk- og turnforeningen Bjart ble startet som en avdeling av Bryn Sport- og Aktivitetsklubb i 1925. Det var herreturn som var utgangspunktet for oppstarten av turnforeningen. Men allerede i 1926 ble det dannet dameturnlag. Deretter fulgte gutteturn og til slutt piketurn i 1932.

Idrettslaget på Bryn tok navnet Bryn Idrettslag i 1926.

I 1927 ble idrettslagene Ulven, Oppsal og Bryn slått sammen til Idrettslaget Bjart. Men dette idrettslaget besluttet i 1938 å legge ned turnforeningen. Turnerne dannet da sitt eget idrettslag, Gymnastikk- og Turnforeningen Bjart. Idrettslaget Bjart fikk bygget Bjartbakken på Oppsal. Denne bakken ble revet på 60-tallet og erstattet med en mindre, "Lille-Bjarten". Hoppbakken der Espen Bredesen startet sin karriere.

Av disse tre lagene var Grønvold Idrettslag, GIL, best på fotball. Freidig var best i boksing, blant andre var det Kåre Jensen som gjorde det stort i denne sporten på laget. Freidig var et idrettslag som holdt til på Nordstrand. Nordstrand idrettsplass ble bygget av Freidig.

Grønvold idrettslag ble startet i 1913.

Enten like før krigen eller like etter ble disse tre idrettslagene slått sammen til BFG, Bjart, Freidig og Grønvoll. I 1970 skjedde det også store endringer i idrettslagene. Da ble BFG elitefotball skilt ut og gikk inn i Oslo øst. Tanken var å danne et elitelag i Oslos østlige bydeler. Breddefotballen i BFG gikk sammen med resten av idrettslaget inn i Oppsal IF. Dermed er Grønvold Idrettslag og BFG ute av vårt område.

Bilde: Turnstevne på Hovin skole

Opp

Grønvoll

Eller Grønvold som det ble skrevet før. Som industristed i moderne tid er Grønvoll et navn som er godt kjent, også i utlandet. Det er selvsagt fyrstikkfabrikken som har gitt Grønvoll et navn. Litt forvirrende er det å lese om Nitedals Tændstikfabrik som kan virke som egentlig er Grønvoll Fyrstikfabrik. Samme eiere, samme arbeidere og samme produksjon. Men forskjellig fabrikkmerke.

Grønvold gård ble utskilt av Valle gård i 1809, kjøpt av Nitedals Tændstikfabrik i 1874. I 1875 ble også gårdsbygningene kjøpt av fyrstikkfabrikken for bolig til arbeiderne. I våningshuset, bryggerhuset og stabburet bodde det 82 mennesker rundt 1890.

Bilde: Grønvold gård på begynnelsen av 1900-tallet. Oslo bymuseum. Bygningene står der fremdeles og eies av Vesta eiendom. Hva de skal bruke bygningene til har de ikke bestemt seg for enda. Ved å fjerne parkeringsplassene på tunet kunne det vært et flott møtested for oss beboere i området.

Arbeidere på fyrstikkfabrikken hadde særdeles dårlige boligforhold. De eide ikke husene sine selv, det var "Fyrstikken" som hadde all råderett over eiendommene. Før streiken i 1889 var det innleid mange arbeidere fra Sverige og fra hele Norge. Disse trengte stadig vekk midlertidige steder å bo, før fabrikken eller de selv kunne finne et egnet bosted. En av betingelsene for å bo i fabrikkens boliger var et krav om å innlosjere nye arbeidere. En kan forsøke å leve seg inn i en families liv på den tiden. Mor, far, 7 barn og kanskje en gammel bestemor, alle boendes på to rom. Så skulle en få inn en fremmed attpåtil.

Bilde: Tegning av de gamle arbeiderboligene på Grønvoll ca. 1890.

De lå omtrent på samme tomten som Jøtul fabrikker lå, eller i dag Mølnlycke og Trygdeetaten. Husene ble revet for å gi plass til nye kontorbygninger rundt 1960. Pipa på Fyrstikken kan en se nederst til venstre i bildet. Grenseveien gikk like bak husene og Grønvoll allé omtrent der de to små husene like ovenfor der pipa står.

Pudritten kommer

"Nå kommer Pudritten" kunne en høre på Grønvoll når doene skulle tømmes. Utedoene som ble brukt av flere familier måtte også tømmes innimellom. Da var det å ta inn klesvasken, lukke vinduene og komme seg langt unna. Innholdet ble fraktet ned til jernbanen i Schweigaardsgate og tømt der. Om det gikk i Akerselva eller fraktet som gjødsel ut på landsbygda med tog, vites ikke.

Opp

Grønvold idrettslag

Bilde: Grønvoll idrettslag ble startet av to brødre, Einar og Alf Eriksen, i 1913. Det var hovedsakelig gutter fra Grønvoll som ble rekruttert til idrettslaget. Det vil si barn av arbeidere ved Nitedals tændstikfabrik. Men noen fra Malerhaugen ble også med i dette største idrettslaget i det som den gang var Aker kommune. Gladengen var ikke påbegynt da idrettslaget ble grunnlagt, heller ikke Valle, Hovin eller Lilleberg.

Idrettslaget tilhørte Akershus arbeideridrettskrets og var et av de ledende i kretsen. Før kommune-sammenslåingen i 1948 var det det laget som vant flest fylkesmesterskap i fotball. Grønvoll idrettslag fostret en av de største fotballspillere i Norge, nemlig Thorleif "Toffa" Olsen, som spilte 34 landskamper for Norge. Han gikk over til Vålerenga og er en av VIFs spillere som har spilt flest kamper på landslaget: Henry "Tippen" Johansen spilte 48 landskamper, Vidar Davidsen 45, Pål Jacobsen 43. På fjerde plass kommer altså Toffa Olsen med 34 landskamper for Vålerenga.

Leif Wold hoppet stavsprang for Grønvold og skal ha vært den andre i Norge som kom over 4 meter. Foto: Kåre Pedersen.

På det meste hadde foreningen over 700 medlemmer, noe som den gang var regnet som et stort idrettslag. Det var fotball og friidrett om sommeren og ski om vinteren. I tillegg drev idrettslaget flere atletiske øvelser, som bryting og boksing. Disse øvelsene ble ofte gjennomført på Klosterheim på Bryn, om sommeren på Grønvollbanen i Grønvoll allé.

Bilde: Grønvold Idrettslag holder fest på Klosterheim. Bildet tatt ca 1936 og viser utøvere, ledere og andre støttespiller i idrettslaget.

Etter hvert ble idretten også åpnet for kvinner, og Grønvoll startet friidrettslag for kvinner. Det skulle visstnok vært forut for sin tid i mellomkrigstiden.

Ved oppstarten av Grønvoll idrettslag var arbeidernes vilkår en viktig kampsak. Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet stimulerte arbeiderbarn til å delta i fysisk fostring og støttet start av idrettsforeninger i arbeidersakens navn. Grønvoll ble naturlig nok en av disse foreningene, særlig på grunn av den kjente fyrstikk-arbeiderskestreiken, en streik som dannet grunnlag for start av kvinners fagforeninger.

Andre idrettslag var dannet ut fra andre motiver, blant annet Vålerenga Idrettsforening, som var et såkalt borgerlig idrettslag. Grønvoll spilte aldri mot Vålerenga, av to grunner. Den ene var Grønvoll var arbeiderlag og Vålerenga borgerlig. Men den andre grunnen var kretsinndelingen, der Vålerenga tilhørte Oslo krets og Grønvoll Akershus krets. Men en gang spilte disse to sammen, det var i 1948. Da ble Aker kommune sammenslått med Oslo og lagene spilte forlikskamp i denne forbindelsen. Resultatet vites ikke.
De lagene som spilte mot hverandre var blant mange andre Økern, Tøyen, Grorud og Freidig. Det var nesten alltid at Grønvoll ble den seirende og som vant kretsmesterskapene for Akershus. I Oslo var Vålerenga et sterkt lag, de rekrutterte flere spillere fra Grønvoll. Blant andre ovennevnte Toffa Olsen.

Opp

Industriell revolusjon på Malerhaugen

Bilde: Flere avisutklipp fra området, denne gangen om industrien som rundt 1960 vokste mer eller mindre uhemmet i området. Men ikke upåaktet hen, Arbeiderbladet var på plass i 1961 og laget en reportasje om den hurtigvoksende industriutbyggingen i området.

Det er kontordame Ruth Gundersen hos Alfsen og Gundersen som soler seg i frokostpausen innimellom alle byggekranene.

Opp

Om dagens konflikter

I dag er det muligens ikke en så stor kamp mellom arbeidere og arbeidsgivere som det var før i tiden. Likevel kan en oppleve at naboer og velforeninger blir uenig i en sak. Denne gang gjaldt det Galgebergforbindelsen, en ny vei som skulle avlaste Ensjøveien for den sterkt økende trafikkmengde og ulemper for beboerne langs veien.

Følgende fant vi på Internett da vi lette etter stoff om Malerhaugen:

Thriller eller såpeopera, av Kari Arnesen
Følgende avsnitt av en artikkel er tatt fra Gamlebyposten No.4 1999 Årgang 22:
"At en representant for SVO midt i høringsrunden gikk ut og lovet Malerhaugen Vel at trafikken i Ensjøveien ville reduseres med 3-4000 biler pr. døgn ved bygging av Galgebergforbindelsen kommer selvfølgelig ikke fram i noen sakspapirer. SVO har ingen grunn til å bli fornærmet om jeg påstår at hensikt var å skaffe seg støtte fra en velforening som ikke bare ble en ivrig forkjemper for Galgebergforbindelsen, men som offentlig gikk ut og beskyldte Gamlebyen og de andre beboer- og velforeningene for å være egoistiske." Internett.

En skal lete lenger etter å finne så mye løgn på så få setninger. At Statens vegvesen Oslo skulle lovt Malerhaugen vel noe som helst er rene oppspinn. I denne prosessen var det vanskelig å få forståelse fra våre naboer i syd om at stengning av Strømsveien ga meget store ulemper for beboere langs Ensjøveien. Galgebergforbindelsen ville være et tiltak for å redusere disse ulempene.

Bilde: Et lite utdrag av diskusjonen i avisen i forbindelse med Galgebergforbindelsen. Kari Arnesen leste nok ikke avisen godt nok når hun påsto at Malerhaugen vel var egoistisk.

I avisen refereres det til diskusjon i bydelsutvalget der en av politikerne innrømmet at han var egoistisk ved å tenke på seg selv og ikke på beboerne langs Ensjøveien.

Opp

Er Malerhaugveien privat eller offentlig?

I september fikk alle beboere i Malerhaugveien brev fra kommunen at vi måtte vedlikeholde og brøyte veien selv. Begrunnelsen fra Oslo kommune var at Malerhaugveien er privat og kommunen ville ikke lengre vedlikeholde private veier. De fleste beboere klaget på dette, men klagen førte ikke frem.

Vi ble pålagt å danne veilag for å sørge for at veien ble vedlikeholdt, brøytet, strødd og rengjort. Lydig som vi er, møttes alle såkalte eiere av veien og dannet dette lovpålagte veilaget. Styre ble valgt og arbeidet med å skaffe penger ble satt i gang. Hver huseier i veien måtte betale en årsavgift for å bruke veien. Kontrakt med firma som driver med slikt arbeid ble skrevet og veien ble brøytet straks det kom noen snefiller. Vi var egentlig ganske fornøyd når vi kunne se at de kommunale veiene, Langengen og Lensmann Hiorths allé, ikke ble brøytet før flere dager etter snefall.

Oslo kommune ombestemmer seg i løpet av høsten. Argumentet for dette var at de hadde sendt ut varsel om endringene i seneste laget. Samme argumentene som vår klage gikk på. I skrivende øyeblikk er det helt stille fra Oslo kommune. Vi har fått signaler på at fra neste år må private veieiere vedlikeholde sin vei selv, men det drøyer med å få klare beskjeder.

Men i mellomtiden oppdager vi noe pussig ved en tilfeldighet. Vi fikk sett en liste fra Plan- og bygningsetaten over grunneiere i Malerhaugveien. På denne listen sto det helt andre eiere enn det Oslo kommune ved Samferdselsetaten hadde sendt oss. På listen var det Oslo kommune som eide deler av veien, Lensmann Hiorths legat som bestyres av Oslo kommune eide andre deler. Et eiendomsfirma på Oslos vestkant eier resten. Vi har gjort kommunen oppmerksom på denne listen og bedt om en redegjørelse. Noe vi selvfølgelig er spent på å få. Kan det være at Oslo kommune prøver å føre beboere bak lyset og påføre innbyggere unødige kostnader og arbeid?

Opp

Smånytt

Nytt gatenavn i området

Først fikk Malerhaugen vel døpt vei nummer 20 443 til et ordentlig navn, ikke bare et nummer. Det var Langengen som fikk navn etter et gammelt navn på Ensjø. Langengen går mellom Lensmann Hiorths allé og Ensjøveien.

Deretter fikk vellet døpt plassen foran T-banestasjonen for Ensjø torg. Den gang ville sporveien anlegge en stor parkeringsplass rundt Narvesen-kiosken. Dette ville skape uholdbare forhold for fotgjengere og passasjerer som skulle ta T-banen. I den anledning fikk vi døpt plassen for Ensjø torg.

Nå er det gangveien mellom Fyrstikkalléen og Malerhaugveien som har fått navn. Husene som ligger langs denne gangveien hadde opp til 1960-tallet adresse Malerhaugen 1-3 og 5. Nå heter gangveien Flatengen. Det var navnet på området der Fyrstikkalléen går i dag. Lensmann Hiorths solgte denne delen av sin eiendom Malerhaugen til fyrstikkfabrikken slik at de skulle kunne anlegge vei fra fabrikken til Strømsveien. Egentlig het området Fladengen, men bydelsutvalget valgte å fornorske navnet til Flatengen.

Opp

Gladengen gård

Det er ikke mye som ligner på et gårdsbruk, Ensjøveien 23 og 25. Det er nå meldt bygging på Bertel O'Steens eiendom, eller der NAF holder til. Parkeringsplassen langs Rolf Hofmoesgate skal også inn i disse planene. Det er en stor tomt som skal bygges. Det er ikke kommet noen konkrete planer enda for hvordan utbyggingen vil se ut, men følg med, så vil velforeningen informere.

Opp

Fyrstikktorget

Bak Fyrstikktorget, fra Fyrstikkalléen til Grenseveien, er det også meldt bygging av boliger. Disse planene er såpass ferske at vi har ikke noen detaljer.

Opp

Lensmannsgården

De fleste har sikkert observert at det skjer noe på Lensmannsgården. I denne omgang skal huset rehabiliteres og lages om til 6 leiligheter.

Opp

Nå skal rasket bort

Hvert år etter at Oslo kommune har gjort vårrengjøring av gatene, skjer akkurat det samme etter at parkering forbudtskiltene er fjernet. Hvert år finner bileiere ut at våre veier er en god plass å sette fra seg sine avskiltede biler. Dette til besvær for de som skal ha disse bilene som utsikt fra stuevinduet. Bilene opptar også parkeringsplasser for folk som bor i området. I år er det ikke bare en liten personbil som er plassert i Malerhaugveien, men en stor utrangert isbil.

Eierne av isbilen påberoper seg retten til å sette fra seg skrapet der de ønsker. Dette er en offentlig vei er argumentet til eieren. Eieren blåser i forklaringen om at det slett ikke er en offentlig vei, men privat.

Hensettelse av avskiltede biler er et problem i hele Oslo, men fra 1. april vil bilene bli fjernet. Da kommer det nye forskrifter som sier at slike biler kan taues bort uten varsel.

Avskiltede biler som skjemmer nærmiljøet
Returadresse:
Malerhaugen vel
Malerhaugvn. 3, 0661 OSLO

Når så bilene er plassert, så tiltrekkes ny søppel. Som lasset foran ovennevnte isbil i Malerhaugveien.

I Fyrstikkalleen utenfor velhuset står det ikke mindre enn tre avskiltede biler.

Opp

Malerhaugen vel

Malerhaugen vel omfatter området mellom Strømsveien, Gjøvikbanen, Gladengveien og Grenseveien.

Det er omtrent 1200 husstander i dette området.

Velforeningen arbeider for å styrke miljøet i områdene Ensjø, Malerhaugen og Grønvoll.

Et medlemsår koster kroner 100-.

Velforeningen gir ut 4-5 aviser i året, aviser som informerer og tar opp nytt og gammelt stoff fra området.

Medlemskap kan betales til kontonummer:

7878 0567 456

Husk å gi opp navn og adresse. Bruker du nettbank eller telebank, får vi oppgitt det navnet og adressen du bruker i banken.

Opp

Malerhaugen vel på internett

Malerhaugen vel har siden starten i 1945 alltid fulgt med i tiden. Nå sist er at Malerhaugen kan oppsøkes av mennesker over hele verden. Det betyr at vi har fått egen hjemmeside, laget av en profesjonell web-designer. Et av medlemmene, Anita Larsen i Malerhaugveien, har hjulpet oss med å legge sidene ut på nettet. Hun har laget designet, ordnet sidene og lagt dem ut på nettet. Dette har vært en kjempejobb. Hun ble utdannet web-designer i 2001.

Klikk deg innpå sidene med jevne mellomrom og du kan finne oppdatert informasjon, historie og annet stoff som kan være av interesse. Etter hvert håper vi at sidene kan bli mer interaktiv ved å få inn diskusjonssider. Men allerede nå kan du klikke deg inn på e-post hvis du ønsker å si noe til vellet.

Siden oppstarten i oktober har det vært inne over 8000 for å studere siden vår. Daglig er det rundt 200 som er inne på sidene.

Opp

TaurusDesign

Toppen

Sidene er utviklet av TaurusDesign i Oslo - webdesigneren i ditt nærmiljø, telefon 92 08 20 31